mandag 12. september 2016

Fra Blåfjellenden til Hunnedalen.


Hjemtur i bra vær.

Søndag var det et ganske annerledes vær enn på lørdagen. Det hadde regnet mye av natten og bekker og elver var store.
På Blåfjellenden var det en del folk som ville ned Fidjadalen. Turistforeningen advarer mot å ta turen om det er mye vann i elva. Det er et par plasser nedover dalen hvor det faktisk er vanskelig  og umulig å passere om det er mye vann.

Først og fremst gjelder dette ved Fidjafossen, hvor stien går ved elveløpet under en berghammer - i elva om det er mye vann. Og fossekanten med et fossefall på nesten 40 meter bare noen meter unna. Blir noen tatt av vannet her er det ikke mulig å hindre at de går i fossen.
Halvveis nedover mot Mån  - Eikeskog, ved Grønatjødnå, krysser også stien elva. Normalt er det helt uproblematisk å gå over steinene til andre siden, Ved stor vannføring går elva over steine, og for å komme over må det klyves i ura, eller bli gjennomvåt – eller både klyve og bli gjennomvåt…

Jeg fikk ikke mye gehør for advarsler om at det var for mye vann i elva. De som hadde planlagt tur ned dalen, ville forsøke. Nå ligger Fidjafossen bare halvannen time fra hytta, så det blir ikke spesielt lang «omvei» om de må snu. Problemet er om turen starter ved Mån, da er det lang tilbake…

Og for egen del vet jeg at det ofte blir forsøkt å passere vanskelige plasser om «omveien» er lang. Det kan gi farlige situasjoner.
Og spørsmålet blir da, når skal det gis «sterke advarsler»? Når risikoen er at noen går i fossen med 1/100 sikkerhet eller 1/1.000 eller 1/10.000?

Det blir en vurderingssak, men for egen del kan jeg bare fortelle om situasjonen slik jeg ser den og så overlate valget til de som vil, eller ikke vil, gå.

For egen del skulle jeg bare hjem – over til Hunnedalen. Nå ville det også være andre folk i stien denne søndagsmorgenen. En del folk på hytta skulle over heia til bil og hjemtur. Noen speidere – unge folk på 13 til 15 år – så fram til dusj og tørre klær…

Det er høst i heia. Bjørka er gul og mister bladene. Rogna er rød og henger tungt. Et tegn på mye – eller lite - snø…
Sola kom igjennom enkelte ganger og det fikk det til å blinke i alt vannet på fjellsidene.

Vannet i vaet øverst i bakken, hadde steget godt i løpet av natten. Det gikk bare så vidt uten å få vann i skoene. Nede ved Fossebekken, der jeg passerte uten problemer på lørdagen, måtte jeg ta noen skikkelige hopp for å komme tørrskodd over. (Tørrskodd betydde i denne sammenheng «ikke nytt vann i skoene» - de var alt gjennomvåte.)
Turen over heia til Hunnedalen har jeg gått så mange ganger at det ikke burde dukke opp mye nytt, likevel finner jeg nesten alltid noe å glede meg over. Det var fin natur med sol over våte fjell denne gangen. Det var sol og varme i bakken. Det er greit å få en smak av sommer i september.

Nede ved Tangane kom det en kar springende imot. Han skulle på tur innover mot Blåfjellenden og hadde tenkt seg videre til Sandvatn før kursen skulle settes hjemover. Jeg  tror ham la om på planene da jeg fortalte at det ville være omtrent 200 høydemeter ned til hytta ved Sandvatn og samme vei opp. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar