mandag 19. september 2016

Vådlandnuten i følge med bestyrerinnen og arving. .


Fint følge på søndagsturen.

Alt i løpet av lørdagen, etter en titt på værmeldingen, ble det klart at bestyrerinnen ville på tur. Forslaget om å ta en runde på høgjæren, ble fort erstattet av en tur til Vådlandsnuten.

Vår eldste sønn – på 40… ville gjerne også være med. Det er kjekt med fint følge på søndagsturen. Og følget blir ikke finere enn bestyrerinne og sønn.

Vår sønn trener, og så ivrig er han at han hadde en tur på treningsstudio før turen. Opp før 7 og en time trening, før søndagsturen.
La oss si det slik, han hadde ikke problemer med tempoet.
Og siden jeg gikk først, hadde ikke jeg heller problemer med det, men det gikk ikke alt for fort. Mange dager på tur, og gårsdagens hurtige tilbaketog fra Blåfjellenden, satt i beina.

Det var flott vær. Ikke en sky på himmelen, og slik ble det hele dagen. Med andre ord en nesten perfekt dag for søndagstur. Temperaturen var likevel noen grader lavere enn det hadde vært de siste dagene. Det var ikke så kaldt at jeg måte bruke langbukse. Kortbukse holdt godt. Og jeg brukte bare kortarmet ullbluse.
Det finnes år der jeg omtrent ikke har på kortbukse på tur. I år, og spesielt den siste tiden har vi omtrent bare hatt godvær. På parkeringsplassen var det likevel en kald trekk. Både bestyrerinnen og arvingen hev på seg en jakke. Den kom fort av rett oppe i bakken.

Det var biler på parkeringsplassen likevel så vi omtrent ikke en kjeft før vi kom helt opp mot toppen. Der var det en del folk. Jeg hadde skumle planer om å ta ned Rolighetsdalen og videre til Maribakken, men bestyrerinnen ment det fikk holde med en tur opp og ned samme vei.

Det var jeg glad for i de siste bakkene ned mot bilen….

Det var likevel tydelig høst. Fargene er brunrøde og mørke. Bjørka er omtrent bar øverst. Og på toppen var det mulig å se til havs. For meg virker det som om høstlufta er klar i hvert fall mye klarere enn på andre årstider.
Det ble kaldt på toppen 802 moh.
Vi måtte ned noen bakker for å finne en lun plass i sola.

Det er kjekt å ha med vår sønn på tur. Vi har mange felles interesser og også felles yrke. Det blir til at vi snakker om ting som opptar oss begge.

Som alltid er det også greit å ha med bestyrerinnen. Hun er så pass vant med det å gå på tur at det meget sjeldent oppstår situasjoner som kan være vanskelige. Egentlig er jeg mer «pyse» enn bestyrerinne. Jeg liker meg for eksempel ikke på eksponerte plasser. Der går hun uten å bry seg.

Vi traff folk som var på vei oppover. Noen som sprang… Imponerende kondisjon. Og en mann, som var kjent – av bestyrerinnen, jobbkollega.
En mann på tur alene, men to jenter på solotur. Jentene er på gang, og på hyttene er det mer jenter enn gutter.
De siste bakkene nedover mot parkeringsplassen er ikke bratte, men tar litt tid. Jeg kunne kjenne på knærene at jeg hadde gått mye. Jeg var glad for endelig å være nede ved bilen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar