Tur rundt Bjødnali.

Det ble bare en kort tur denne dagen.

Hvor er helsevesenet når du trenger de. Det må jo finnes en pille eller annen medisin for vond akilles. De fleste anbefaler å holde foten i ro. Hvordan i alle dager skal jeg klare det? Det virker omtrent umulig. I hvert fall vanskelig.

Nå har jeg uheldigvis hatt dette problemet før noen ganger. Det er en god del år siden sist jeg kunne kjenne vondt bak i akilles-senen. Jeg sjekket tilbake i logen og sist var i 2019 – seks år siden. Det virket lengre, men slik er det nå. Tiden går fort.

Med foten i ulage burde jeg holde meg i ro, men selv etter en tur frem og tilbake til Blåfjellenden, med vondt, var ikke nok til at jeg holdt meg hjemme, selv om alle anbefalinger går på ro og hvile av foten.

Det kunne ikke bli noen lang tur. Det var klart fra morgenen av, og siden værmeldingen ikke var helt bra, syntes jeg det kunne passe med en tur enten fra Gramstad eller Sælandsskogen. Jeg så – selvsagt – for meg en skikkelig langtur.

Det ble til at jeg satset på å gå fra Sælandsskogen. Der kunne jeg jo ta om Engjavatnet – og om det gikk bra – en tur opp om Bjursfjellet. Det ville i så fall bli den langturen jeg drømte om. En tur på 3-4 timer.

Det var en del biler da jeg kom til parkeringsplassen, men så snart jeg tok oppover mot Stølsletta, var det ikke spor å se. Heller ikke fra hester, så jeg trengte ikke å bekymre meg om de oppover. Hva som var grunn til bekymring, var foten.

Det må ha regnet ganske mye de siste dagene. Bakken oppover var mer bekk en sti. Myrsøkket oppe på Stølsletta, virket bunnløst. Forholdene og foten gjorde at det gikk sent. Jeg måtte likevel oppom toppen på Håfjellet.

Nedover mot Moldtjørn, gikk det smått. Jeg måtte se hvor jeg satte foten, og var redd for å gli i sorpa. Nå hadde jeg på nye sko, med skikkelig såle, så egentlig holdt skoene bedre enn det jeg «trodde». De gamle var omtrent uten mønster, og de var glatte.

Tjørnet var så fullt av vann at jeg måtte opp i steinene langs vatnet i stede for å gå rundt vatnet Jeg var igjen glad for nye sko. De gamle lakk, men de nye holdt meg tørr da jeg vasset over myra mot Bjødnali.

Jeg måtte oppom Bjødnali for å ta bilde av treet. Og der måtte jeg også ta en beslutning om hvor lang tur jeg skulle ta den dagen. Noen langtur var det ikke snakk om. Jeg kunne nok presse meg rundt Engjavatnet, men trodde det lureste jeg kunne gjøre var å ta rett ned til Sjelset.

Det ville i så fall bare bli en tur på omtrent 8 kilometer og ikke stort mer enn to timer. På veien bortover mot grinda til «Skogen» ble jeg for enig med meg selv om at det denne dagen ville være lurt å ta rett mot Sjelset.

Det gikk greit å komme ned bakken fra Jærbuskaret og videre mot Kleiva og Sælandsskogen, men jeg var likevel glad for å kunne sette meg i bilen. Det ble bare en kort tur denne dagen. Den virket lang nok.