Urdådalen til Bjødnali og bortom "Skogen".

Dyra ved "Skogen" gjorde turen kortere enn planlagt.

Det var snakk om kuldegrader og sol i dagene fremover. Med slike forhold liker jeg best å holde meg i lavlandet og gjerne på stranden – med naturlig strøing. Det er selvsagt mulig å gå tur i høyden, med bakker og med is i stien, men det har blitt færre slike turer de siste årene.

Siden jeg hadde vært på to turer fra Gramstad, ville det passe å ta turen fra Sælandsskogen denne gangen. Helst helt rundt Engjavatnet. Med foten i ulage har det helst blitt en kjapp runde til Bjødnali og så tilbake til bilen.

Værmeldingen for dagen var gråvær med lite vind og regn. Det burde ikke hindre en grei tur. På parkeringsplassen i Sælandsskogen var det ikke mange bilene utenom min. Det ville ikke være mange andre på tur.

Det er fortsatt vått i terrenget, og inne i skogen var det masse blader. Våte blader er glatt underlag, og jeg beveget meg forsiktig. Det var en god stund siden jeg hadde gått opp Urdådalen, så denne gangen tok jeg veien bortover langs Taksdalsvatnet mot Urdådalen.

Stien – eller «veien» bort til Urdådalen er full av stein, og det var ikke lett å holde oppe farten. I tillegg var det ganske mye vann i bekken i Urdådalen, og jeg måtte gå på tørre steiner som stakk opp av vannet i stien oppover mot Bjødnali.

Det var også så pass mye vann i Moldtjørn at jeg måtte opp i ura for å komme fram. Det var ikke en gang mulig å vasse i den vanlige stien. Det tok litt under en time før jeg sto ved treet og tok bilde. Omtrent samme tid som det vanligvis tar om jeg legger turen om Håfjelltoppen og Vindskaret.

På bare en uke hadde de siste bladene falt av eiketrærne, og nålene av sibirlerken. Det var mye mindre fargerer å se, og mer åpent. Jeg tok som planlagt innover mot Skogen etter å ha ruslet langs veien fra Bjødnali mot Sjelset.

Jeg stoppet noen ganger for å ta bilder innover mot Skogen. Da jeg fikk se hytta, så jeg også at det var kommet dyr på marka mellom hytta og vannet. Jeg har gått forbi dyra mange ganger, og de holder seg greit vekke fra veien.

Denne gang kom hele flokken, med både store dyr og kalver, mot meg da jeg svingte inn mot hytta. De trodde antakelig jeg hadde med et eller annet. Selv om de så avgjort ikke så aggressive ut, så jeg ikke syn på å gå forbi. Jeg snudde og gikk tilbake til veien mot Sjelset.

Denne gang ble det en tur på nesten en mil, mye på vei og god sti. Selv opp Urdådalen er det stykker hvor det er god sti. Fra «Skogen» til parkeringsplassen er det vei stor sett hele stykket.

Turen tok denne gangen tok nesten to og en halv time. Avstikkeren gjorde at det ble en lengde på turen, men jeg fikk ikke med meg hele turen rundt Engjavatnet og opp til Jærbuskaret denne gang.