Blåfjellenden til Flørli

Sommerferie og en flott tur.

Denne sommeren har jeg hatt mange flotte morgener på Blåfjellenden. Mye sol og lite vind og stort sett sommertemperatur. Det har virkelig blitt en del gode opplevelser som jeg vil huske fremover.

Nå ble morgenen på Blåfjellenden denne gangen litt mer enn flott, den ble fantastisk.

Jeg gikk tidlig å la meg. Det hadde blitt lite søvn på Langavatn. Null gardiner og månen lyste rett i ansiktet, og dagslyset kom fort.

Det ble også skikkelig varmt ut over dagen og kvelden på Blåfjellenden. Jeg mente det også ville bli varmt dagen etter, og planla å starte tidlig. Klokka seks – som er tidlig for oss pensjonister – kikket jeg ut vinduet. Det var et lett skydekke, termometeret viste 17 grader og pytten utenfor lå speilblank.

Det var stille. Ingen andre var våkne. Sauene var høyere oppe, småfuglene var stort sett tatt sørover. Nesten ikke en lyd. Sommer og flott vær. Omtrent en perfekt morgen.

Jeg var på vei opp bakkene mot Jomfruvannet og mot Flørli litt over åtte. Bakken opp langs Nordånå er lang og ganske bratt. Det er bare å sette en fart som gjør at pulsen ikke blir for høy. Det kan bli skikkelig varmt i denne sørvendte bakken – om sola står på.

Fra toppen av bakken og videre går det litt oppover, men også enkelte små kneiker nedover. Her var det tørt og greit å gå. Ungdommen som hadde merket stien tidligere i sommer hadde gjort en grei jobb.

Oppe ved Jomfruvannet var det bare trekke pusten, stoppe opp og beundre utsikt – både bakover mot sør og nordover der jeg skulle videre opp. Speilblank sjø, sommer temperatur og tørr sti – fortsatt helt perfekt.

Jomfruvannet har navnet etter en «lega» litt lengre inne av stien. Der var det en kjent mann som påsto han hadde sett huldra. Mannen var av sorten som ALDRI for med usannheter, så folk måtte jo tro på det han sa. Han hadde sett huldra.

Legå ble etter det kalt Jomfrulegå, og vannet skiftet etter hvert navn fra Noredalsvannet til Jomfruvannet. (På kartet fra 1880 årene står det Noredalsvannet.)

Jeg kikket etter huldra, for det var virkelig en litt magisk morgen, men så ingen. Heller ingen andre. Det ble en ensom tur over heia mot Flørli. Denne gangen var det helt greit. Jeg har som oftest truffet en eller kanskje to personer på turene fra Blåfjellenden mot Flørli, men ikke denne gangen.

Det er litt trist å komme ned til anleggsveien ved Flørlivannet. Det er liksom ikke helt det samme som å vandre over stein og lyng. Litt lengre nede tar stien igjen ut i terrenget over flatene nedover mot Flørli.

Det er lett å gå og bare en slak bakke nedover for det meste. Nå var nettopp lyngen i blomst, og enkelte plasser var det store flater med lyngblomster. Et flott syn.

Nede i Flødalen går stien over Flørliånå. Det var på tide med en stopp. Sola var kommet skikkelig igjennom og det begynte å bli varmt. En dukkert kunne passe.

Det ble en time i sola, før jeg igjen var på vei nedover mot Flørlistølen og Flørli. Fra stølen og ned er det bratt – skikkelig bratt, men mange plasser er det fortsatt igjen «trapper» fra gamledager. Det er stort sett greit å komme seg ned, men enkelte steder er stien rast ut og det grus og stein i den bratte stien.

Jeg kom ned til Flørli, og fortsatte denne gangen rett til kaien der turistferja holdt på å legge til. Jeg valgte å ta denne ferja i stede for å vente på kaien i mange timer til hurtigbåten kom i firetiden.

Et litt kostbart valt for å spare et par timer, og for å kunne sitte i en stol i stede for på kaikanten. Turistferja koster 365 kroner fra Flørli til Lauvik – hurtigbåten tar 85 kroner for samme turen.

Turen over heia kommer jeg likevel til å huske lenge.