Nilsebusommer 2020

Flott plass, kjekke folk, og multer.

En uke uten tur, men likevel på fjellet. Sommerferien 2020, ble ikke som i tidligere år. Likevel ble det en uke på Nilsebu, som vanlig.

Det er sikkert mange som lurer på hvorfor vi gjør det samme, reiser samme plass, år etter år, i mer en femten år. Lengre enn mange husker. Hva er det som gjør at gamle folk gjentar ting, og ikke finner på noe nytt.

I år, men Korona, er det vanskelig å finne på noe nytt. Det så lenge ut som om det ikke skulle bli noen tur til Nilsebu i 2020. Turistforeningen hadde planer om å bygge om hytta.

Opprinnelig ble hytta bygget i 1911 – for mer enn 100 år siden. Den er påbygd og endret opp gjennom årene, men slik hytta fremstår i dag, daterer seg til 80 tallet. Mer enn 40 års bruk har satt spor....

Nå ble det ikke noe av ombyggingen. Korona satte en stopper for det. Ingen nye prosjekter. Det var ikke tiden for nye investeringer. Heldigvis for oss – det ble anledning til den vanlige turen til Nilsebu.

Jeg hadde tidligere nevnt for min eldste bror at det antakelig ikke ville bli noen Nilsebu tur dette året. Heldigvis hadde han ingen andre planer, og ville gjerne bli med denne gangen også.

Det har blitt mange turer med min tvillingbror - «broderen», ikke så ofte tur med min eldste bror. Han er noen år eldre enn oss, og først de siste årene har vi hatt turer sammen. Da helst til Nilsebu.

Det er skikkelig hyggelig å kunne tilbringe en uke på fjellet med min bror – og bestyrerinnen som, etter at hun også blir lønnet av NAV, også blir med til fjells.

Å handle utstyr og mat for en uke på fjellet er en grei opplevelse – når ingen ting må bæres i sekken. Det er liksom ingen begrensinger på hva som «behøves». «Kjekt å ha» er dyrt....

Vi, Sverre, bestyrerinnen og jeg samt et lass med sekker, poser og bager, fikk så vidt plass i båten. En femtenfots båt med ti hesters motor. Det tar nesten en halv time å komme fra «dammen» til hytta.

Denne gangen var vannet bare en meter eller vel det under høyeste vannstand, og det var enkelt å komme i land ved Nilsebu. De siste årene har vannet vært tappet ned med flere meter, og det er faktisk litt avstand fra båten og opp til terrassen utenfor hytta.

Det er ikke så mange plikter en hyttevakt egentlig har, selv om det er flere enn i tidligere år. Med Korona, blir det litt klorvask av flater og håndtak. På Nilsebu er det også mulig å bestille båtskyss. Det er Sverre som står for denne delen av jobben, og første dag skulle vi hente fint besøk.

Preben Falck og frue, skulle på befaring inne i landet og hadde bestilt båt-transport. Vi var så heldige at de stanset en natt på Nilsebu. Det er alltid kjekt å få en liten oppdatering på hva Turistforeningen vil gjøre fremover.

Fra mandag til torsdag var nesten alle sengeplassene i hytta bestilt av arkeologer. De «Gravde» under vann. Undersøkelsene i 1961 skulle oppdateres, og de brakte folk fra AMS og universitetet på plassen.

Vi fikk besøk av andre, men med bare to sengeplasser ledige ble det ikke helt like mange som i fjor. Nå var vi så heldige at min gamle venn Arild også ønsket å tilbringe noen dager på Nilsebu. De kom på onsdag og reiste sammen med oss på lørdagen. Vi fikk noen kjekke dager sammen, men radl om «gamle» dager. I tillegg hadde vi også besøk av andre, og et både overraskende og uventet besøk på terrassen.

Vi var på terrassen. Hvor vi vanligvis oppholder oss når sola skinner. Vi ante fred og ingen fare da en dvergfalk smalt i treverket – med en løvsanger i klørne. Antakelig lunch. Det var i hvert fall lunch-tid.

Da falken fikk se oss, for den av gårde, men lot løvsangeren, noe fortumlet og antakelig i sjokk, bli igjen. Løvsangeren lå lenge ganske stille, men etterhvert kom den seg og etter en stund for den også – i motsatt retning av falken...

Det blåste selvsagt opp fredag, og vinden ville bare gå ned litt på lørdagen, før den igjen kom opp i liten kuling. Selvsagt regnet det i tillegg....

Fredagskveld kom det båt innover. Med masse folk – i to vendinger. Blant disse var Tor. Han hadde tilsynet med Nilsebu i ti år, og vi har truffet hverandre mange ganger opp gjennom årene. Selv om han nå er 87 år tok han avgårde mot Storådalen for å sette garn.

Det var 7 år siden jeg hadde truffet Tor. Og jeg satte virkelig pris på igjen å få anledning til en prat. Det blir jo noen gode historier når Tor setter igang.

Det er alltid litt trist å forlate Nilsebu etter en uke. Selv om det kan være litt kjedelig av og til, er Nilsebu en så pass flott plass, at jeg tror det kan bli flere ferier der. Det er jo en stund til jeg blir 87....