Bjørndalsmyra, Bjørndalsfjellet og Dalsnuten.

En rundtur med mye sorpe.

Det er nesten slutt på turene oppe i heia. Vinteren nærmer seg, og da blir det vinterturer på meg. Det vil si turer i nærområdet, som fra Gramstad/Dale, Høgjæren eller fra Sælandsskogen. Det er flere turer jeg pleier å gå, men da helst med tørre forhold.

Vinterturene bli ofte i strandkanten – om det er frost og snø på bakken. Jeg setter pris på den naturlige strøingen på sandstrendene, og bruker disse en hel del.

Det blir lett litt kjedelig når det for ofte blir samme tur. Det hadde vært kjekt å finne noen andre turer også, men så er det dette med nye ting. Jeg liker meg best på kjente stier...

Det var snakk om sol og bra vær, og siden jeg nettopp hadde kommet fra Blåfjellenden, ville det passe med nettopp en «vintertur». Selv med god værmelding ville bakken, for ikke å snakke om myrsøkkene, være skikkelig våte.

Jeg tenkte meg inn Bjørndalsmyra, for der hadde jeg ikke gått på en stund. Den ville, etter alt regnet de siste dagene, være full av vann. Det ville bli vassing innover, men det har jeg gjort før.

Etter å ha tatt turen oppom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, var jeg litt usikker på om det ville bli en tur over Løemyr og opp til Resasteinen, eller om det «bare» ville bli en tur til Dalsnuten i tillegg til Fjogstadnuten.

Siden det igjen var normaltid og ikke sommertid, kom jeg meg avgårde ganske tidlig. Det var andre enn meg som ville på tur denne søndagen, og det kom ganske mange biler nesen samtidig med meg.

Oppover veien mot Fjogstad, gikk det denne dagen greit. Her har jeg tidligere i sesongen fort fått opp puls og pust, og har ofte måttet ta det litt med ro for å ikke komme for høyt i puls.

Det var ikke bare manglende kondisjon som hindret farten i bakkene oppover mot Bjørndalsmyra. Det var vått og sleipt. Jeg gikk forsiktig – oppover.

Bjørndalsmyra var så bløt som jeg hadde sett for meg. Dette var ikke dagen for lave sko. Jeg kom inn og opp til den sopete stien mot Mattirudlå uten problemer, og kunne ta fatt på bakkene opp og ned over Kulheia.

Broderen synes det er bratt opp til Bjørndalsfjellet, og jeg går forsiktig oppover den vanlige stien. Andre synes det er helt greit å omtrent løpe ned bakken, uten om den vanlige stien. Der er det bratt.

Jeg var alene på toppen, men det var folk på vei både oppover og nedover. Fra veien og bortover mot Fjogstadnuten var det ikke et menneske, Først i bakken nedover, kom det folk i mot. Det var ikke direkte trengsle, men mer folk enn på en vanlig hverdag.

Som vanlig tok jeg stien over Kjerkerinda og opp til den merkede stien mellom Dale og Dalsnuten. En fuktig opplevelse, men det ble helt greit å gå videre oppover trappene og rundt til stien på sørsiden.

Der var det folk. Unger og voksne . Og oss gamle. På toppen var det en hel masse familier som startet nedover da jeg kom opp. De gikk rett ned bakken mot Gramstad, men fant greit fram til den vanlige stien og kom ned til trappene omtrent samtidig med at jeg kom der.

Det siste stykket gikk som vanlig greit. Turen er på omtrent en mil og denne dagen tok det meg nesten tre timer. En grei tur men med mye sorpe.

Muligens den siste turen til Blåfjellenden i år.

Gode forhold til å være så sent på høsten.

Det kunne lett være både is og snø og gjerne full vinter, på denne tiden av året. Det var nesten varmt og opphold, og nesten ikke vind da jeg kom til Hunnedalen. Nå hadde YR nevnt sol, men den holdt seg bak skyene.

Det var likevel helt greit å gå innover til Blåfjellenden. Ingen spor av vinter. Bare sen høst med dype røde og brune farger i myrene, og trær uten blader. Det er lite grønt igjen, og bare noen einerbusker har beholdt fargen.

Oppe i høyden, ble jeg møtt av lyden fra liryper. Det er kjekt å både se og høre rypene kakle borte i lia. Mindre kjekt var det å omtrent få sjokk da ei rype flagret opp rett under meg. Slikt er ikke godt for hjertet – tror jeg.

Både på vei innover på torsdag og på tilbaketuren på fredag, stoppet jeg opp flere ganger, bare for å se meg rundt, og få med meg naturen - for hva som lett kan bli siste gang i år. Jeg håper selvsagt å få anledning til å gå innover også neste år, men for denne høsten ble det en slags avskjed med sesongen.

Etter å ha passert 70 med god margin, merker jeg jo at kondisjonen ikke er hva den var i min ungdom. Da jeg var femti eller der omkring. Likevel er det forskjell på hvor fort jeg går sent på høsten i forhold til tidlig på våren.

Det blir mindre og kortere turer på vinteren og ikke så mye «kondisjonstrening» selv om jeg forsøker å holde «koken» oppover bakkene. Det blir liksom ikke nok.

Denne gangen gikk det lett innover heia. Bakkene virket mindre bratte og ikke så lange som tidligere. Det var lett å tenke på stien fremover, det var ikke langt til neste punkt, selv om det fortsatt tar tid.

Jeg kom ned til hytta i god form, og kunne starte på jobben jeg var inne for å gjøre. Det lekker rundt en takhatt på «dass». For å finne ut av hva som må gjøres var det spørsmål om bilder. Her var det bare å finne fram stigen – i to lengder og komme seg opp i høyden. Noe jeg så avgjort ikke er glad i.

Bildene ble tatt og stigene ryddet unna, og selv om det ikke tok spesielt lang tid var det alt nesten kveld da jeg var ferdig. Det var tid for å sjekke benken inne på annekset og finne fram lesestoff.

Denne gangen måtte jeg utsette lesingen. Det kom folk. De to forrige gangene jeg var innover kom det ingen andre. Jeg var helt alene. Denne gangen fikk jeg besøk av to stykker. En kar som kom opp Fidjadalen og ei jente med hund som kom fra Hunnedalen.

Det var mørkt da jeg sto opp. Det ble ikke skikkelig dagslys før nærmere ni. I motsetning til hva YR mente vi ville få blåste det litt, og sola forble bak skyene. Selv om det var enkelte hull i skydekket.

Jeg ventet til litt ut på dagen før jeg tok mot Hunnedalen. Da hadde vinden – som meldt, forsvunnet, og dammen utenfor annekset lå speilblank. De var kaldere på morgenen enn dagen før, men det var langt fra frost.

Igjen ble det en enkel og grei tur over heia mot bilene. Rypene holdt seg vekk fra stien, selv om jeg kunne høre de oppe i lia. Med lite vann i vaet og i Fossebekken, var det små hindringer for en kjekk og flott tur.

Som turen inn, gikk tilbaketuren ganske kjapt. God form og kondisjon gjorde også at jeg ikke kjente turen noe særlig da jeg sto ved bilen. Det blir kanskje en ny tur innover, men denne kan lett bli den siste for i år. Takk for i år.

En høst-tur rundt Engjanevatnet med broderen.

En grei tur med litt vassing

.Yr meldte om en «inneklemt» dag med fint vær. Det var snakk om både sol og bra temperatur. En helt grei dag for tur, men det skulle blåse, så det kunne passe å holde seg litt i lavlandet.

Det var en hel uke siden jeg hadde vært på tur ut fra Sælandsskogen, og siden turene i det området går ganske beskyttet for vind, vil det passe bra.

Broderen ville gjerne være med, selv om han hadde alt gått den kjappe runden tidligere i uka. Han var ikke sikker på om han helt var klar for en litt lengre tur denne dagen, så vi ble enige om å treffes på parkeringsplassen til vanlig tid.

Det hadde vært en våt tur da broderen gikk rundt,og med alt regnet den siste tiden, ville det antakelig ikke bli mindre vått på denne turen heller. Med gode sko er det ikke noe stort problem. Vi holder oss normalt tørre på beina.

Nå holder ikke YR alltid det de lover, og denne dagen var det ganske overskyet på tross av snakk om sol. Nå ble det til en viss grad oppveiet av at de også tok feil av vinden . Som ble mindre kraftig.

Det var andre på tur denne dagen. Det var flere biler enn våre på parkeringsplassen, men vi så ikke folk på hele runden. De fleste som vil til Bjødnali, går jo opp Urdådalen og ikke over Stølssletta og Vindskaret som oss.

Det er antakelig ikke store forskjellen i lengde på de to mulighetene, men det er forbasket mye stein oppover Urdådalen, og vi har bruk for bakketrening. Det gjelder å holde kondisjonen ved like.

Det var skikkelig fuktig i myrene nedover mot Urdådalen fra Vindskaret, og bortover mot Bjødnali ble det nesten som vanlig, vassing. Bekken gikk stor, men laget ikke problemer.

Denne dagen ble det ikke noen pause på Bjødnali. Broderen satset på at han greit ville komme rundt Engjanevatnet, som var min plan fra starten. Han kjørte selv for å kunne ta en kort tur om det ville passe.

Vi tok det med ro på vei bortover mot «Skogen». Det ble en litt lengre pause enn det vi hadde sett for oss. Broderen fikk migrene, og da ble pausen litt lengre en vanlig. Vi fikk likevel i oss både kjeks og te.

Det var tomt for dyr ute på marka ved «Skogen». Broderen mente at de muligens hadde tatt ut dyra. De var for farlige å slakte mente noen. Det var uansett ikke spor av dyr å se.

Det tok tid å komme videre bortover mot Skogsånå. Der ble det litt problemer. Skogsånå gikk stor, og steinene jeg vanligvis bare går rett over på, lå under vann. Broderen brukte litt tid på å prøve å finne en bedre plass å komme over, men måtte over på samme plass som meg. Noe som – selvsagt – gikk helt greit. Vi om begge over uten å bli våte.

Selv om det ikke er langt mellom Breilia og til traktorveien over Engjanemyrane, så er det virkelig flott stykke å gå. Det var fortsatt litt blader igjen på trærne, selv om bakken var dekket med eikeblader. Myra sto gul og gylden, og det var flott da sola kom igjennom et lite øyeblikk.

Vi hadde tatt det med ro fra «Skogen», men fra Kleiva og til parkeringsplassen gikk det i vanlige tempo. Vi hadde brukt litt lengre tid enn normalt på turen, som er mellom 10 og 11 kilometer. Med en lang pause ble det omtrent en tre-timers tur denne dagen.

To greie dager i heia.

Det ble tur på tross av dårlig varsel.

Det skulle bli en mørk og stormfull dag, mente Yr. Varselet lød på vindkast på opp mot 25 m/sek. Noe som virket «heftig». I tillegg mente Yr det ville komme nedbør stort sett hele dagen.

Nå var «Storm» noe mer forsiktig. De mente vinden ikke ville bli så sterk, og hadde håp om noe mindre nedbør enn det Yr mente ville komme.

Det var værmeldingene på morgenen, og for dagen etter mente både Yr og «Storm» det ville bli mer enn bra vær – til å være i siste halvpart av oktober. Det var snakk om temperaturer godt over 10 grader og sol. Vinden skulle også løye.

Opprinnelig var planen å gå innover til Blåfjellenden på fredag. I godværet, og ta tilbake til Hunnedalen på lørdag. I motvind, men ikke så sterk som meldt på torsdagen, med bare litt regn.

Ut på formiddagen torsdag, fortsatt med den samme værmeldingen, ble det tatt en kjapp sjefsbeslutning. Jeg pakket sekken og dro avgårde mot Hunnedalen. Det blåste sterkt enkelte plasser, og Ragsvatnet gikk mer enn hvitt.

Jeg håpet at «Storm» denne dagen ville være mer riktig enn YR. Ingen av værmeldingene var helt riktige. Det blåste bare så vidt over kantene innover. Første halvpart av turen innover gikk uten regn. Det kom skikkelig nedbør på slutten av turen, en jeg hadde gått store deler av turen uten å ha opp hetta.

Det ble en helt grei, men ganske våt tur innover. Bakken er fortsatt gjennomvåt, men Fossebekken laget ikke problem i det hele tatt. Med temperatur på opp mot 10 grader – som meldt, var det ikke mye som minnet om vinter. Bakken brunrød og myrene nærmest røde, og dalene er trærne nesten bare . Det er i hvert fall skikkelig høst.

Siden det ble en sen start hjemmefra, var jeg ikke nede på Blåfjellenden før nesten fem. Inne var det 10 grader – som ute, og det tok mye ved og lang tid før termometeret på veggen viste 20 grader inne

Det ble så vidt behagelig innetemperatur da mørket kom snikende i syvtiden. Det ble en litt lang kveld med tente stearinlys. Jeg ble ganske alene. Hovedhytta lå mørk og litt trist, og ute ble det en bekmørk natt alt lenge før åtte.

Det ble litt lysere ute da månen kom opp - bak skyene, men på morgenen hadde skyene sunket ned over toppene og de var tåke og tåkedis. Jeg ventet selvsagt på godværet, og pakket ikke sekken før rundt tolv.

Det var fortatt mildt, med nesten ti grader nede ved hytta. Det var ikke snakk om å ha på mellomlag oppover bakken, og jeg mente det fikk klare seg med ullblusen og Gore-tex jakken på tilbaketuren. Det gikk greit.

Oppover bakken kunne jeg se mørke og regntunge skyer, og håpet å ikke får regnet på meg før jeg var helt oppe. Skyene ble ikke lysere, men det viste seg å være tåkeskyer, med bare så vidt litt yr.

Nå så jeg solglimt rundt meg, men det var ikke mye som minnet om en soldag. I tillegg fikk jeg vinden i mot, og den var nok sterkere enn de 5-6 m/sek som værmeldingen lød på.

Jeg var fortsatt helt alene, men merkelig nok var det flere dagferske spor både med meg og mot meg. Det var andre enn meg på tur i heia.

Jeg hadde regnet med å måtte «kjempe» meg innover i dritt-dårlig vær, og at det ville bli en flott solskinnstur tilbake. Nå ble det to ganske greie dager i heia. Så pass sent i sesongen,er det helt i orden. Det er i hvert fall bedre enn frost og is.

Resasteinen og Dalsnuten om Skaret.

En tur med nesten "skøyteis" under skoene.

Etter en tur i sjøkanten for å teste et kne, var det lite som hindret ny tur dagen etter. Kneet oppførte seg nesten eksemplarisk, men på morgenen dagen etter prøveturen, kunne jeg kjenne at det fortsatt var stivt og ikke helt i orden.

Det måtte bli en ny test-tur, men i med mer bakker og litt tøffere terreng. En kjapp tur fra Gramstad ville antakelig være passe. Jeg pakket likevel både kjeks og te i sekken da jeg gjorde meg klar for tur.

Innover mot Gramstad vurderte jeg hva jeg burde gjøre. Det fristet å starte med den vanlige turen om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Tanken var i hvert fall å ta mot Fjogstadnuten og over mot Sørdalsleitet og opp bakken til Resasteinen og videre mot Skjørestadfjellet. (Eller ytre Gollnuten som antakelig er lokalnavnet.).

Jeg kunne tenke meg å ta om Dalevatn. Jeg burde merke bakken nedover mot den gamle veien i Trongedal bedre. Den røde merketapen lå i lommen på siste turen, men...

Det var andre på tur denne dagen. Jeg kunne se folk både på toppen av Bjørndalsfjellet og på Dalsnuten. Det fristet litt å ta en skikkelig langtur.

Oppover bakken mot Fjogstad minnet kneet meg på at det ikke er en selvfølge å kunne gå tur. Det burde muligens bare bli en helt vanlig kjapp og grei tur denne dagen også. Det ble ikke til at tok med turen mot Bjørndalsfjellet, men gikk rett mot Fjogstadnuten.

Yr mente det ville bli ganske bra vær, men på morgenen var det overskyet og det så ut som om det hang regn under skyene som kom fra øst. Vinden var ikke spesielt sterk og det var rundt ti grader. Bra forhold til å være i midten av oktober.

Det som ikke var helt bra var sorpa. Selv om det ikke hadde regnet på en stund var bakken vår, og sorpa var bare så vidt tørr på overflaten. Det var overhode ikke hold under. Det minnet om skøyteis enkelte plasser. Jeg skled nedover noen småbakker på tross av at jeg forsøkte å gå forsiktig. Jeg havnet ikke på baken noen gang, men det var ikke langt fra.

Fra Rinnå kunne jeg ikke se folk bortover mot Sørdalsleitet og videre oppover mot Resasteinen. Det kom heller ingen i mot da jeg klatret oppover bakken og videre opp bakken mot Flyvraket.

Stien på toppen var våt, men nedover mot Skaret på andre siden var det helt greit å gå. Epletreet i hagen på «Skaret» hadde bare noen få epler hengende. Et år får jeg forsøke om de fortsatt er spiselige. Ikke denne høsten...

Videre mot «Skreppå» kunne jeg se to stykker foran meg. Det viste seg å være to fra Turistforeningen, som «gikk opp» en tur de skulle være turledere for i starten av november.

For min del ble det å gå nedover mot enden av Løemyr og stien mot Gramstad og Dalsnuten. I starten av turen, oppover bakkene mot Fjogstadnuten var jeg nesten sikker på at det bare ble en kjapp tur denne dagen. Etter hvert glemte jeg hele kneet, og på vei mot Gramstad, «måtte» jeg ta om Dalsnuten for å gjøre en skikkelig tur ut av det.

Opp og ned til Dalsnuten gikk helt greit, og på vei mot Gramstad, var jeg fortsatt i god form. Det hadde blitt en tur uten regn, på omtrent to og en halv time og omtrent 9 kilometer. Denne gangen kunne turen gjerne ha vært litt lengre. 

Strandtur med test av kne og utstyr.

Regn, vind, sol og regnbue.

Jeg har kjent noe småvondt i venstrekneet den siste tiden, og sagt til meg selv at det går sikkert over. På vei tilbake fra Blåfjellenden sist, ble det høyre kneet vondt. Faktisk så dårlig at jeg tok et par dager uten tur.

Det er ikke helt lett for gamle folk å sitte i ro i flere dager, selv om jeg benyttet anledningen til å ta en omgang med styrketrening. Det var lenge siden og plutselig fikk jeg andre «vondter» å tenke på – dagen etter.

Mandag ville Yr ha det til at det skulle bli ganske bra vær, med lite vind og en del sol. Det var ikke snakk om regn i hvert fall. Nå holder ikke Yr alltid det de lover, men denne gangen tok jeg på finværsutstyr, selv om jeg mente det kunne bli våte partier i stien. Det skulle blåse fra nord, men ikke sterkt, og det ville ville bedre ut over dagen.

Meningen var å ta en virkelig enkel og lett tur, bare for å teste knær. Siden det er enkelt å komme til flate strender, mente jeg det ville passe å ta en tur fra Bore til Reve Havn.

Det er ikke snakk om bakker på denne turen, selv om det er noen små humper bortover. Flatt og greit å gå, men muligens litt fuktig helt mot havnen der dyra har gått opp myrsøkkene.

De siste årene har jeg brukt ALFA Impact, som skulle holde livet ut. Det tok under to år før jeg måtte skifte såle og Gore-tex – til et par tusen kroner. Nå viste det seg at skoene ikke holdt tett etter reparasjon, men de burde likevel holde til turen i sjøkanten, så lenge det ikke regner.

Jeg tok kontakt med broderen og han snudde om på planene og ble med på en strandtur. Vi startet litt senere enn vanlig, men uten en kjøretur i begge ender, ville vi likevel være hjemme igjen på vanlig tid.

Det var litt sol da vi kom til Bore. Vinden, som ikke var mer enn 5-6 m/sek, var svinkald, og broderen savnet skikkelig hodeplagg. Det gikk likevel greit ut over mot Fuglingene og videre mot Reve.

Etter en stund fikk vi svarte og sinte skyer over oss, or det kom regn. Litt mer enn bare en liten byge, nok til at vi våte. Den gamle (under to år) Norrøna Recon buksa holdt ikke regnet ute på lårene og det ble kaldt. Jeg savnet et lite øyeblikk et ekstra lag under...

Med vinden i ryggen, sol i ansiktet, for sola kom selvsagt fram etter hvert, ble det likevel en helt grei tur havna. Som vanlig ble det stopp med Gjendekjeks og varm te.

Det ble adskillig kaldere da vi satte kursen mot nord, selv om det var sol, og fikk vinden mot oss. Nå hadde vinden, som yr meldte, løyet litt. Likevel beholdt både broderen og jeg jakken på, over vindfleecen.

Et stykke lengre nord, fikk vi se regnbue og ikke lenge etter kom regnet. Jeg hadde med en litt enkel Bergans allværsjakke. For enkel har det vist seg. Hetta på den jakke kan ganske enkelt ikke brukes i vind. Den blåser rett av. Med glidelåsen på jakka helt opp under haka, holder hetta seg sånn noenlunde på plass, men uten glidelåsen helt oppe, så blåser hetta rett av hodet.

Nå varte regnet ikke lenge og på vei mot parkeringsplassen og bilen kom sol atter fram – og gjorde det varmt. Det var en dag med mye vær, både godt og dårlig.

Skoene viste seg å tåle det lille vannet vi fikk på oss, så de kan muligens brukes -på søndager med godt vær, men buksa må pensjoneres. Jakken kan brukes som finværsjakke på sommeren. Men kneet holdt.

De gode høstdagene i heia må utnyttes.

Det ble en vanlig tur til Blåfjellenden denne uka også.

På tross av dårlig værmelding så jeg fram til ukens tur til Blåfjellenden. Det begynner å bli sent i sesongen og det kan ikke bli mange turer til dette året. Den siste turen går normalt i månedsskiftet oktober/november, selv om det et år har blitt en desembertur.

Siste turen i fjor var i slutten av oktober. Året før fikk jeg en virkelig flott tur tilbake fra Blåfjellenden i midten av november. Jeg kan jo håpe på noe liknende i år også.

Værmeldingen avgjør når det er greit å gå innover. Jeg tar ikker ut om det meldes is og snø – eller sterk vind og regn. Å vandre alene innover med slike forhold er ikke helt greit. To eller flere i lag er mye greiere.

Denne uke ville det være mindre vind og mindre regn midt på dagen onsdag og torsdag. For virkelig å legge forholdene tilrette, var det snakk om vind fra sørøst på onsdagen og fra nordvest på torsdag. Det er noe helt annet å gå med været bakfra enn å få det midt i ansiktet.

Det hadde vært en del folk på hytta natt til onsdag. Jeg møtte tre gjenger på min vei innover heia. De godt innepakket i jakka og med hetta opp. Jeg gikk stor sett med hetta nede, men med skikkelig vinterlue. Det ble faktisk så pass varmt etterhvert at jeg stoppet og hev mellomlaget i sekken og fortsatte i blusen under gore-tex jakken.

Nå var jo turen innover ikke helt uten dramatikk likevel. I bakken nedover går stien i en bakke med sorpe. Jeg tråkket på en gresstue, som jeg trodde ville være «trygg». Den løsnet og jeg skled nedover bakken og havnet på baken. Nå har jeg vært skitten på baken noen ganger før, og uten andre skader, gikk jeg bare videre nedover, med adrenalin på topp...

Skitten til knærne og med sope i baken på buksa, hadde jeg ikke tanke for å ta inn på hytta uten å ta av buksa først. Heldigvis var det ingen andre, og jeg kunne ta det hele med ro. Det var ni grader ute, og 20 grader inne. Noen av de som kom fra hytta hadde fyrt opp den morgenen.

Jeg fyrte likevel opp i ovnen, og det tok ikke så veldig lang tid før det ble 25 grader inne, og jeg måtte skru ned varmen.

Siden jeg hadde startet tidlig var det fortsatt noen timer med dagslys da jeg kom frem. Det ble noen timer med rydding, kost og fille, før jeg var noenlunde fornøyd. Da var det nesten kveld. Dagslyset forsvinner fort på denne tiden av året.

Det var tåke og lett dusjregn da jeg sto opp på morgenen. Værmeldingen mente det skulle bedre seg ut over dagen. Jeg ventet til godt over tolv før jeg pakket sekken og tok opp bakken. Da hang tåka fortsatt ned over fjellsiden.

Det var nesten vindstille på morgenen. Pytten utenfor døra lå speilblank, men da jeg kom opp i høyden, fikk jeg vinden bakfra. Det var også adskillig kaldere enn dagen før, med bare tre-fire grader nede ved hytta.

Bortover flyene måtte jeg trekke inn – ha opp hetta, selv om vinden kom bakfra. Det ble skikkelig kaldt i nakken. Jeg ble igjen glad for å ha klær som står for en støyt. Både i vind og regn.

Det er egentlig ikke så ofte jeg virkelig har bruk for Norrøna Recon, men de – meget få – gangene jeg er ute i slikt vær er de omtrent verdt prisen.

Utenom helt på toppen, på bare heia, var det ganske bra forhold, og nedover mot Hunnedalen tittet til og med sola igjennom. Som vanlig ble det en grei tur, og jeg var ganske godt fornøyd da jeg sto ved bilen. Turen hadde også gått kjapt, på bedre tid en vanlig. Selv om forholdene ikke var optimale.