Resasteinen og Dalsnuten om Skaret.

En tur med nesten "skøyteis" under skoene.

Etter en tur i sjøkanten for å teste et kne, var det lite som hindret ny tur dagen etter. Kneet oppførte seg nesten eksemplarisk, men på morgenen dagen etter prøveturen, kunne jeg kjenne at det fortsatt var stivt og ikke helt i orden.

Det måtte bli en ny test-tur, men i med mer bakker og litt tøffere terreng. En kjapp tur fra Gramstad ville antakelig være passe. Jeg pakket likevel både kjeks og te i sekken da jeg gjorde meg klar for tur.

Innover mot Gramstad vurderte jeg hva jeg burde gjøre. Det fristet å starte med den vanlige turen om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Tanken var i hvert fall å ta mot Fjogstadnuten og over mot Sørdalsleitet og opp bakken til Resasteinen og videre mot Skjørestadfjellet. (Eller ytre Gollnuten som antakelig er lokalnavnet.).

Jeg kunne tenke meg å ta om Dalevatn. Jeg burde merke bakken nedover mot den gamle veien i Trongedal bedre. Den røde merketapen lå i lommen på siste turen, men...

Det var andre på tur denne dagen. Jeg kunne se folk både på toppen av Bjørndalsfjellet og på Dalsnuten. Det fristet litt å ta en skikkelig langtur.

Oppover bakken mot Fjogstad minnet kneet meg på at det ikke er en selvfølge å kunne gå tur. Det burde muligens bare bli en helt vanlig kjapp og grei tur denne dagen også. Det ble ikke til at tok med turen mot Bjørndalsfjellet, men gikk rett mot Fjogstadnuten.

Yr mente det ville bli ganske bra vær, men på morgenen var det overskyet og det så ut som om det hang regn under skyene som kom fra øst. Vinden var ikke spesielt sterk og det var rundt ti grader. Bra forhold til å være i midten av oktober.

Det som ikke var helt bra var sorpa. Selv om det ikke hadde regnet på en stund var bakken vår, og sorpa var bare så vidt tørr på overflaten. Det var overhode ikke hold under. Det minnet om skøyteis enkelte plasser. Jeg skled nedover noen småbakker på tross av at jeg forsøkte å gå forsiktig. Jeg havnet ikke på baken noen gang, men det var ikke langt fra.

Fra Rinnå kunne jeg ikke se folk bortover mot Sørdalsleitet og videre oppover mot Resasteinen. Det kom heller ingen i mot da jeg klatret oppover bakken og videre opp bakken mot Flyvraket.

Stien på toppen var våt, men nedover mot Skaret på andre siden var det helt greit å gå. Epletreet i hagen på «Skaret» hadde bare noen få epler hengende. Et år får jeg forsøke om de fortsatt er spiselige. Ikke denne høsten...

Videre mot «Skreppå» kunne jeg se to stykker foran meg. Det viste seg å være to fra Turistforeningen, som «gikk opp» en tur de skulle være turledere for i starten av november.

For min del ble det å gå nedover mot enden av Løemyr og stien mot Gramstad og Dalsnuten. I starten av turen, oppover bakkene mot Fjogstadnuten var jeg nesten sikker på at det bare ble en kjapp tur denne dagen. Etter hvert glemte jeg hele kneet, og på vei mot Gramstad, «måtte» jeg ta om Dalsnuten for å gjøre en skikkelig tur ut av det.

Opp og ned til Dalsnuten gikk helt greit, og på vei mot Gramstad, var jeg fortsatt i god form. Det hadde blitt en tur uten regn, på omtrent to og en halv time og omtrent 9 kilometer. Denne gangen kunne turen gjerne ha vært litt lengre.