Bjørndalsmyra, Bjørndalsfjellet og Dalsnuten.

En rundtur med mye sorpe.

Det er nesten slutt på turene oppe i heia. Vinteren nærmer seg, og da blir det vinterturer på meg. Det vil si turer i nærområdet, som fra Gramstad/Dale, Høgjæren eller fra Sælandsskogen. Det er flere turer jeg pleier å gå, men da helst med tørre forhold.

Vinterturene bli ofte i strandkanten – om det er frost og snø på bakken. Jeg setter pris på den naturlige strøingen på sandstrendene, og bruker disse en hel del.

Det blir lett litt kjedelig når det for ofte blir samme tur. Det hadde vært kjekt å finne noen andre turer også, men så er det dette med nye ting. Jeg liker meg best på kjente stier...

Det var snakk om sol og bra vær, og siden jeg nettopp hadde kommet fra Blåfjellenden, ville det passe med nettopp en «vintertur». Selv med god værmelding ville bakken, for ikke å snakke om myrsøkkene, være skikkelig våte.

Jeg tenkte meg inn Bjørndalsmyra, for der hadde jeg ikke gått på en stund. Den ville, etter alt regnet de siste dagene, være full av vann. Det ville bli vassing innover, men det har jeg gjort før.

Etter å ha tatt turen oppom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, var jeg litt usikker på om det ville bli en tur over Løemyr og opp til Resasteinen, eller om det «bare» ville bli en tur til Dalsnuten i tillegg til Fjogstadnuten.

Siden det igjen var normaltid og ikke sommertid, kom jeg meg avgårde ganske tidlig. Det var andre enn meg som ville på tur denne søndagen, og det kom ganske mange biler nesen samtidig med meg.

Oppover veien mot Fjogstad, gikk det denne dagen greit. Her har jeg tidligere i sesongen fort fått opp puls og pust, og har ofte måttet ta det litt med ro for å ikke komme for høyt i puls.

Det var ikke bare manglende kondisjon som hindret farten i bakkene oppover mot Bjørndalsmyra. Det var vått og sleipt. Jeg gikk forsiktig – oppover.

Bjørndalsmyra var så bløt som jeg hadde sett for meg. Dette var ikke dagen for lave sko. Jeg kom inn og opp til den sopete stien mot Mattirudlå uten problemer, og kunne ta fatt på bakkene opp og ned over Kulheia.

Broderen synes det er bratt opp til Bjørndalsfjellet, og jeg går forsiktig oppover den vanlige stien. Andre synes det er helt greit å omtrent løpe ned bakken, uten om den vanlige stien. Der er det bratt.

Jeg var alene på toppen, men det var folk på vei både oppover og nedover. Fra veien og bortover mot Fjogstadnuten var det ikke et menneske, Først i bakken nedover, kom det folk i mot. Det var ikke direkte trengsle, men mer folk enn på en vanlig hverdag.

Som vanlig tok jeg stien over Kjerkerinda og opp til den merkede stien mellom Dale og Dalsnuten. En fuktig opplevelse, men det ble helt greit å gå videre oppover trappene og rundt til stien på sørsiden.

Der var det folk. Unger og voksne . Og oss gamle. På toppen var det en hel masse familier som startet nedover da jeg kom opp. De gikk rett ned bakken mot Gramstad, men fant greit fram til den vanlige stien og kom ned til trappene omtrent samtidig med at jeg kom der.

Det siste stykket gikk som vanlig greit. Turen er på omtrent en mil og denne dagen tok det meg nesten tre timer. En grei tur men med mye sorpe.