En lang rundtur fra Gramstad med fem topper.

Mange timer og mange høydemeter.

Etter noen rolige dager uten en langtur, var det på tide å ta en skikkelig tur igjen. Jeg mangler fortsatt å gå den lange turen i Madland, og det ser ikke ut som om det skal bli anledning til det før neste sesong. Jeg skulle også gått ned Fidjadalen, men nå er det litt sent på året.

Det fikk bli en av de vanlige langturene ut fra Gramstad. Jeg var litt usikker på om jeg skulle ta med Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, og var ikke helt sikker på om det ville bli om Dalevatn eller bare rundt «Skaret».

På Gramstad var det en god del folk og biler. Siden det var søndag, ville det vare andre på tur, men det var egentlig mer folk en ventet. De fleste går mot Dalsnuten, mens jeg startet opp over Fjogstadveien.

Der stien mot Bjørndalsfjellet tar av veien måtte jeg ta en beslutning. Det ble til at jeg tok oppover mot Bjørndalsmyra og innover mot Mattirudlå.

Det var betydelig mindre vann i myra nå enn sist jeg gikk her, men fortsatt var det vått. Ellers var det i grunnen en ganske tørr dag. Yr mente det ville være overskyet hele dagen, og denne gang fikk de rett. Det skulle ikke regne, men på hjemveien gikk vindusviskerne.

Av en eller annen grunn er det flere og flere som går forbi meg nå. Tidligere var det jeg som gikk forbi folk, mens nå blir det helst jeg som må gi plass til folk som kommer bakfra. Denne dagen var det nok en del som ikke vanligvis er på tur, for jeg «klarte» å passere en hel del.

Jeg kom meg over Kulheia og opp til toppen av Bjørndalsfjellet uten å ta i så mye at pulsen havnet for høyt. Nedover mot veien igjen gikk det greit, og det ble en ganske grei tur opp mot Fjogstadnuten.

Ved stidelet for Dalsnuten og Resasteinen var det ikke snakk om å gjøre turen kort. Jeg gikk over Løemyr og opp Sørdalsleitet. Jeg hadde ikke sett folk oppe ved Resasteinen, men det var en hel gjeng som kom nedover lia mens jeg strevde meg opp bratthengene.

Fra Resasteinen var det slutt på folk til jeg kom ned til dammen ved Dalevatn. Først ble det en tur mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Ved stien opp fra Skjørestad på østsiden, går det en sti mot Dalevatn og skogsveien tilbake til Midtskaret. Denne stien var denne gangen merket med rød tape. Jeg kunne følge merkene over flyene og småtoppene og bort mot skogsveien som går tilbake til Skjørestad, men i stedet for å svinge tilbake til Skjørestad tok jeg skogsveien mot Dalevatn.

Jeg hadde med ny tape for å merke der jeg pleier å gå ned lia, men fant ikke merketapen i lomma. Det er for mange lommer, for tapen dukket opp da jeg kom hjem.

Nå hadde ungdyr laget en ganske god sti nedover mot den gamle skogsveien og videre mot den T-merkede stien fra Kjerdalsfjellet. Denne gangen gikk det helt greit – og ganske fort å komme fra Skjørestadfjellet og ned til demningen ved Dalevatn.

Det ble pause ved demningen, og nå dukket det opp folk som også var på tur. Jeg savnet varm te, og gjorde pausen ganske kort før jeg fortsatte nedover veien mor Kjerdal og videre mot Dale – og bakken opp mot Dalsnuten.

Den bakken blir aldri «grei». Det er langt opp og mange høydemeter til toppen av Dalsnuten nesten fra sjøkanten. Som vanlig gikk det oppover i ganske rolig tempo, og denne gang ble det en grei tur.

Som vanlig tok jeg over «sletta» ovenfor trappene og opp «bestemorstien» mot toppen. Det er enklest og betyr at jeg ikke trenger å klatre mot toppen. Fra toppen og tilbake til bilen på Gramstad er det litt over en kilometer, og nesten alt på god vei.

Det var helt greit å strekke ut nedover bakkene mot Gramstadtjørnet, og jeg kom til bilen i god form. Det ble denne dagen en tur på fire og en halv time, men ikke mange kilometer. Telefonen mener turen er i underkant av 15 kilometer. Det kan lett være 1000 høydemeter på denne turen.