En treningstur til Bjødnali med broderen.

Det  er kjekt med to på tur.

Broderen ville på tur, og så for seg en kjapp og kort runde fra Sælandsskogen. Han har fremdeles problemer med en hofte og en fot, men mener en kort tur ikke vil gjøre det verre.

Nå viser det seg heldigvis, etter å ha sjekket med en ekspert, at det er noe med «kvadrat» og muskel som ikke er som det skal. Han har nå håp om å komme tilbake i god gammel form, for folk i vår alder...

Uansett skader, så gikk det greit oppover lia mot Stølssletta, hvor det som vanlig ble en liten stopp for å få med utsikten tilbake mot Jæren og havet utenfor.

Videre oppover mot Vindskaret, som denne dagen virkelig var i vinden, så ble det en liten diskusjon om vi skulle ta med turen opp til toppen av Håfjell. (Ikke Blåfjell som det står på skiltet.) Det er en bakke opp til toppen, men ikke mer en 300 meter. Tilsammen, opp og ned, blir det likevel en omvei på nesten en halv kilometer.

Denne gangen mente broderen at han måtte ta med den ekstra bakken. Det hadde blitt alt for mange turer uten denne lille avstikkeren – som jo er en bakke opp på noen høydemeter.

Det var tørrere i marka enn tidligere, men likevel var det fuktig i myra nedover fra toppen, og bortover mot Bjødnali ble det litt vassing ute. Det har ikke vært tørt på en god stund.

Treet oppe ved gården sto som vanlig og broderen fikk med seg det vanlige bildet. På veien opp mot garden hadde vi en flokk med sauer foran oss. De holdt godt sammen og sprang vekk så snar ti kom mot de.

Dette er litt uvanlig oppførsel av sauene ved Bjødnali, som normalt ikke rikker seg selv om vi går forbi med bare noen meter i mellom oss. Jeg lurer på om det har vært løse hunder som har skremt dyra. Det er fortsatt ikke greit å slippe hunden løs med sauer i området.

Det ble ingen skikkelig pause ved garden denne gangen. Vinden gjorde det kaldt og vi tok videre omtrent med en gang.

Resten av turen går langs Bjødnalivatnet og videre opp bakken til Jærbuskaret og ned til Sjelset. Der går vi langs asfaltvei til «Kleiva» og så følger vi elva videre mot Sælandsskogen.

Opp bakken mot Jærbuskaret var det tydelig forskjell på hvor god form vi var i. Broderen måtte senke farten litt, mens jeg kunne ha gitt på oppover. Ikke store forskjellen, men merkbar.

Nå er ikke forskjellen i form noe vanskelig å forstå. Jeg bruker adskillige timer på nettopp å gå, og nå, sent i sesongen, er jeg muligens i årets beste form. Det har blitt mange turer i de siste månedene. Broderen på den andre side har slitt med «vonter».

Det er enkelt, men kjekt å gå langs elva mot parkeringsplassen. Det er virkelig flott natur med trær og marker, som på våren har den flotte vårfargen, og nå på høsten stiller med skikkelige høstfarger. Vi går likevel ofte ganske fort den siste kilometeren. Det er jo greit å bli ferdig med turen.

Broderen var godt fornøyd dagens utflukt. Han hadde gått litt lengre enn «vanlig», og blitt presset i bakkene. En god treningsrunde mente han.