En høst-tur rundt Engjanevatnet med broderen.

En grei tur med litt vassing

.Yr meldte om en «inneklemt» dag med fint vær. Det var snakk om både sol og bra temperatur. En helt grei dag for tur, men det skulle blåse, så det kunne passe å holde seg litt i lavlandet.

Det var en hel uke siden jeg hadde vært på tur ut fra Sælandsskogen, og siden turene i det området går ganske beskyttet for vind, vil det passe bra.

Broderen ville gjerne være med, selv om han hadde alt gått den kjappe runden tidligere i uka. Han var ikke sikker på om han helt var klar for en litt lengre tur denne dagen, så vi ble enige om å treffes på parkeringsplassen til vanlig tid.

Det hadde vært en våt tur da broderen gikk rundt,og med alt regnet den siste tiden, ville det antakelig ikke bli mindre vått på denne turen heller. Med gode sko er det ikke noe stort problem. Vi holder oss normalt tørre på beina.

Nå holder ikke YR alltid det de lover, og denne dagen var det ganske overskyet på tross av snakk om sol. Nå ble det til en viss grad oppveiet av at de også tok feil av vinden . Som ble mindre kraftig.

Det var andre på tur denne dagen. Det var flere biler enn våre på parkeringsplassen, men vi så ikke folk på hele runden. De fleste som vil til Bjødnali, går jo opp Urdådalen og ikke over Stølssletta og Vindskaret som oss.

Det er antakelig ikke store forskjellen i lengde på de to mulighetene, men det er forbasket mye stein oppover Urdådalen, og vi har bruk for bakketrening. Det gjelder å holde kondisjonen ved like.

Det var skikkelig fuktig i myrene nedover mot Urdådalen fra Vindskaret, og bortover mot Bjødnali ble det nesten som vanlig, vassing. Bekken gikk stor, men laget ikke problemer.

Denne dagen ble det ikke noen pause på Bjødnali. Broderen satset på at han greit ville komme rundt Engjanevatnet, som var min plan fra starten. Han kjørte selv for å kunne ta en kort tur om det ville passe.

Vi tok det med ro på vei bortover mot «Skogen». Det ble en litt lengre pause enn det vi hadde sett for oss. Broderen fikk migrene, og da ble pausen litt lengre en vanlig. Vi fikk likevel i oss både kjeks og te.

Det var tomt for dyr ute på marka ved «Skogen». Broderen mente at de muligens hadde tatt ut dyra. De var for farlige å slakte mente noen. Det var uansett ikke spor av dyr å se.

Det tok tid å komme videre bortover mot Skogsånå. Der ble det litt problemer. Skogsånå gikk stor, og steinene jeg vanligvis bare går rett over på, lå under vann. Broderen brukte litt tid på å prøve å finne en bedre plass å komme over, men måtte over på samme plass som meg. Noe som – selvsagt – gikk helt greit. Vi om begge over uten å bli våte.

Selv om det ikke er langt mellom Breilia og til traktorveien over Engjanemyrane, så er det virkelig flott stykke å gå. Det var fortsatt litt blader igjen på trærne, selv om bakken var dekket med eikeblader. Myra sto gul og gylden, og det var flott da sola kom igjennom et lite øyeblikk.

Vi hadde tatt det med ro fra «Skogen», men fra Kleiva og til parkeringsplassen gikk det i vanlige tempo. Vi hadde brukt litt lengre tid enn normalt på turen, som er mellom 10 og 11 kilometer. Med en lang pause ble det omtrent en tre-timers tur denne dagen.