En vanlig rundtur fra Gramstad.

Fire topper på en grei dag.

Det ble et par dager uten tur. Først fordi jeg ikke så syn på å ta ut, og dernest ble det skikkelig dårlig vær. Jeg vår virkelig oppsatt på komme meg ut etter å ha sittet hjemme i to dager.

Det vanlig spørsmålet dukket selvsagt opp. Hvor skulle jeg ta på tur, og svaret ble nesten som vanlig: en tur fra Gramstad. Kort kjøring og det ville være mulig å ta en tur hvor jeg bestemte lengde og hvor mange topper, etter hvert.

Jeg var ikke mye i tvil om at det ville først bli en tur oppover bakken mot Fjogstad og så videre opp stien mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra for å få med både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Etter det måtte det bli opp til Fjogstadnuten, men etter det var det mer uklart.

Jeg pakket sekken og dro til Gramstad. Der var det egentlig ganske få biler, selv om det var noen som også gjorde seg klar for tur.

Det kan godt være at værmeldingen og regnet tidlig på dagen gjorde at folk holdt seg hjemme. Det var i hvert fall ingen andre oppover mot Bjørndalsmyra, selv om jeg så spor.

Innover myra kikket jeg meg tilbake og så en skikkelse oppe ved varden på toppen av Bjørndalsfjellet. Det var selvsagt ikke tegn eller spor etter folk innover myra og opp skaret mot Mattirudlå.

Det var til gjengjeld mye vann. Stien innover myra minnet mer om en bekk en en sti. Nå har jeg gått her så pass mye at jeg vet hvor det er mulig å sette foten uten å få vann over støvleskaftet. Jeg kom tørr over.

Fra stien under Mattirudlå kunne jeg se ut over Jæren og til havs. Det kunne se ut som om solskinnet YR hadde ventet ville komme, men senere enn meldt.

Bortover Kulheia møtte jeg karen som antakelig hadde vært på toppen da jeg så meg tilbake. Han var på sin første tur i området, og lurte litt på veien.

Det var temmelig ensomt på toppen av Bjørndalsfjellet, og jeg traff ikke folk før jeg gikk innpå to damer som hadde snudd og var nå på vei nedover. På Fjogstadnuten og over heia mot Kvitemyr var det også helt tomt for folk.

Først da jeg kom til bakken ned mot myra, satt det et par og kikket mot Dalsnuten – som de hadde besøkt. Da kunne jeg jo ikke være dårligere og satte kursen over Kjørkerinnå og mot stien fra Dale til toppen.

Det kom to utenlandske jenter i mot meg, og jeg lurte i etterkant på om de viste hvor de skulle. Stien mellom Dale og Dalsnuten er ikke den mest brukte, og det var ikke spor oppover. Det vil helst gå godt....

Oppe i høyden så jeg fire stykker (egentlig fem, den ene hadde unge på ryggen). Alle på vei ned fra toppen. Oppover var det ikke et eneste menneske og på toppen og nedover var jeg ganske alene. Det er sjeldent jeg er på toppen av Dalsnuten alene, og i hvert fall ikke med noenlunde bra vær. Det blåste en hel del, men ikke verre enn at det var helt greit å gå.

Denne rundturen er på omtrent ti kilometer, og denne dagen tok det litt under tre timer. Det var jeg i grunnen godt fornøyd med. Det er noen høydemeter opp og ned toppene.