En tur rundt Engjavatnet i lett regn, og med grønne bjørker.

Heggen blomstrer.

Det var snakk om opphold og overskyet vær denne dagen. Det kunne passe med en grei og ikke så lang tur. Det blir fortsatt mer og flere langturer en tidligere. Selv de korte turene er blitt så pass lange at de kommer med i loggen.

Jeg bestemte meg for å ta til Sælandsskogen, og tanken var å ta mot Ristøl og Lauvlia. Det hadde vært kjekkere å gå turen i sol, men det kunne bli en grei tur i overskyet vær også. Den endelige beslutning fikk jeg ta oppe ved gården på Bjødnali.

På forrige tur, var det røde flagg som fulgte meg. Denne dagen var det småregn. Alt på turen til Sælandsskogen gikk vindusviskerne. Det som YR mente skulle være overskyet, kom ned i dråpeform.

Nå var det ikke skikkelig regn, mer yr eller lett regn, men det sluttet liksom ikke. Jeg var faktisk i tvil om jeg skulle ta på regnjakke da jeg startet. Værmeldingen hadde jo ikke nevnt nedbør, og det var jo ikke mye regn som kom ned.

Heldigvis kom jakka på. Oppover bakkene mot Stølsletta og Vindskaret gikk det ganske greit. Det kunne virke som om formen er kommet litt på plass. Bakkene gikk i hvertfall lettere en tidligere, og det uten at pulsen kom for høyt.

Det var ikke mye utsikt oppe på toppen av Håfjellet denne dagen. Disen hang nedover fjellsidene, og det var ikke mulig å se ut til havet. I sør var det mørke skyer på vei. Alt der bestemte jeg meg for at dette ikke var dagen for den litt lange rundturen om Ristøl og Lauvlia.

Det var ikke kommet så mye nedbør at bakken var blitt sleip. Det var fortsatt omtrent tørt, og jeg kunne holde god fart nedover mot Moldtjørn og Bjødnalia. Nå er det så pass med stein og røtter at jeg måtte likevel konsentrere meg om hvor jeg satte foten.

Jeg hadde trekken bakfra og fikk ikke regn i ansiktet. Det fikk meg til å glemme hele regnet. Det ble som vanlig kjekt å være på tur. Nede ved Moldtjørn, så jeg til min overraskelse ringer i vatnet, det regnet jo fortsatt.

Jeg måtte jo opp til garden for å få tatt et bilde av treet. Denne dagen var det lyd av maskin som møtte meg, og det sto en traktor øverst. Gravemaskinen jobbet oppe i fjellsida mot sørøst. Antakelig var det bygging av ny hytte på gang. Det vil vise seg.

Siden jeg hoppet over den lange turen, ble det en runde rundt Engjavatnet og bort til «Skogen» og videre. Ved Skogsånå var det ikke dråper å se i vatnet. Det var opphold.

Det lille stykket med skog og myr fra Skogsånå og andre siden av Engjamyra, var som alltid flott. Denne dagen sto bjørkene grønne, med den spesielle grønnfargen som bare varer en kort stund på våren.

Nede ved ånå fra Sjelsetvatnet, sto heggen i blomst. Det har for meg vært et tegn på at nå er sommeren kommet. Siden vi fortsatt tross alt bare er i slutten av april, virker det litt tidlig å kalle det sommer.

Tilbake ved bilen kunne jeg ta av våte klær og få på tørr bluse. Selv med regn hadde det vært en flott tur. En sjekk på telefonen viste at det også hadde gått ganske kjapt. Jeg var i grunne godt fornøyd med dagen.

En tur til seks av toppene i 7-nuts marsjen.

Det ble en langtur denne dagen.

Etter to dager i heia, både frem og tilbake mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, syntes jeg det kunne passe med en litt roligere tur. Det er jo litt synd. Etter som årene går, har turen mellom Hunnedalen og Blåfjellenden blitt en lengre og tyngre enn tidligere – mye tidligere.

Det var likevel med tanke på en rolig og ganske kort tur, jeg tok mot Gramstad. Det var snakk om delvis overskyet, og med lite nedbør i mange dager, burde bakken - og myrene være noenlunde tørre. Det kunne lett bli en grei tur.

Nå skinte sola fra nærmest skyfri himmel, og det begynte å bli god temperatur. Jeg startet like godt i bare ullblusen, men tok med en lett jakke i tillegg til Gore-Tex jakken. Det viste seg å være helt unødvendig vekt i sekken.

Oppover Fjogstadveien var jeg langt fra sikker på hvor jeg skulle. Tok jeg til høyre oppe ved gjerdeklyveren, ville det bli en tur oppom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, og det ville bli minst fire topper den dagen. Ikke helt en langtur, men en grei gjennomkjøring.

Tok jeg til venstre opp mot Fjogstadnuten, ville det bli en tur opp til Resasteinen og enten rundt Skaret eller om Dalevatn. Begge deler en en grei tur på opp mot tre timer. Ikke nettopp korte turer.

Ved gjerdeklyveren gikk jeg mot høyre og bakken oppover mot Bjørndalsmyra. Det er igrunnen ganske kjekt å gå det litt korte stykket mellom stien mot Bjørndalsfjellet og innover Bjørndalsmyra og opp til skaret under Mattirudlå.

Jeg treffer lite folk der. Naturen er litt annerledes enn på den brede sti opp mot Bjørndalsfjellet, og det er kjekt å gå litt utenom vanlig sti. Det er alltid litt å se på her. Denne gang sjekket jeg blomstene på blåbærlyngen. De kan lett bli tidlig modne bær dette året.

Oppe i høyden ble jeg møtt av små røde flagg, og folk som løp med nummer på buksa, Sandnes ultra trail var igang. Jeg hadde følge av flaggene – og løpere på store deler av turen denne dagen.

Bortover Kulheia viste flaggene veien, oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet var det mer flagg, men de forsvant nedover mot veien, og kom på plass oppover mot Fjogstadnuten. Fra Svarthålsleite til Sørdalsleite og videre opp til Resasteinen var det null flagg.

Oppover mot Skjørestadfjellet vurderte jeg hvor jeg skulle gå. Det var enten mot Dalevatn eller ned til «Skaret». Turen om Dalevatn ville bety en lang og dryg bakke opp fra Dale, muligens til toppen av Dalsnuten. Det ville bli en langtur...

Det ble en tur ned den greie bakken mot Skjørestad og «Skaret». Igjen forfulgt av røde flagg. Stykket mellom «Skaret» og Sørdalsleitet er flott, og etter at det er lagt ut ganske mange lemmer, er det mulig å komme tørrskodd over myrsøkkene.

Som vanlig tok jeg rett over myrene mot stien mellom Kvitemyr og Resasteinen. Her og videre opp til stien fra Dale til Dalsnuten, var det ikke røde flagg. Derimot traff jeg årets første orm, som kjapt forsvant i gresset.

Ved trappene oppover mot Dalsnuten var det folk, og det kom i tillegg en god del som fulgte de røde flaggene. De fleste tar rett opp mot toppen fra trappene på nordsiden, Jeg går rundt og opp på sørsiden.

Det var mye folk på toppen, selv om det ikke var søndag. Nedover var det flagg, og jeg fulgte de bort til Øvre Eikenuten og ned til Gramstad. Det ble en mye lengre tur enn hva jeg hadde sett for meg denne dagen. Omtrent 15 kilometer på 4 timer. Det ble en skikkelig langtur med seks av toppene fra 7-nuts marsjen.

Nesten en sommertur til Blåfjellenden.

Andre turen innover, fortsatt i april.

Norge har mye virkelig flott natur. Sør-Rogaland og Agder, hvor jeg går mesteparten av mine turer, er det mange fine plasser. Det er likevel ikke så ofte jeg går turer på grunn av naturen. Den er stort sett flott – på en eller annen måte – uansett hvor jeg går.

Nå er det likevel litt forskjell på hvor flott naturen fremstår. Avhengig av vær og årstid. Regn og tåke legger lett en demper på stemningen, selv om slikt vær også kan gi gode naturopplevelser. Det er lettere å sette pris på turen om det er tørt, varm og om sola steiker.

Jeg har antakelig gått stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden over 1000 ganger opp gjennom årene. I all slags vær, og under skikkelig dårlige værforhold. Det demper gleden med turen en stund, til jeg kommer i gang og blir varm.

For egen del synes jeg vårturene er blant de fineste. Så vidt grønne trær, litt grønt på bakken sol, blå himmel og en og annen hvit snøfonn. Det ble en slik tur denne gangen. Selv om det fortsatt kan være nesten vinter øverst, og bare så vidt grønne bjørker helt nede ved Hunnedalen – eller ved hytta. Begge deler på 600 moh.

Det er kjekt å starte turen med barmark og lett å gå. Selv om det er en og annen fonn lengre oppe, så legger det ikke noen demper på gleden ved å være på tur. Om sola skinner og det ikke blåser for mye, så ligger alt til rette for en virkelig flott opplevelse.

Nå kjørte jeg nesten på et lite rådyr, som sprang rett over veien foran bilen. Dyret var tydelig litt forvirret over bilen som kom i mot, men hoppet elegant over gjerdet ved siden av veien og forsvant.

Det er fortsatt så tidlig i sommersesongen, at jeg regnet med å bli alene innover, og om det kom besøk på hytta utenom meg, så ville det sannsynligvis være utlendinger. Det kom en kar. Han var fra Tyskland.

Småfuglene var på plass nede i dalen. Lengre inne, på en snøfonn, fant jeg spor av en jort som hadde krysset fonna bare en kort stund før jeg kom. Sporene var helt ferske. Jeg fant også lort av rev på en stein.

Litt lenge inne i heia, pilte det en lemen over stien og forsvant i lyngen. Det skal være mye lemen i år. Folk jeg har snakket med sier de treffer mange lemen, og en fortale at han hadde truffet en som hadde hisset seg opp. Den sto på bakbeina og freste opp mot mannen.

Nede ved Blåfjellenden, er det ikke snøflekken. Bjørka utenfor annekset hadde museører, og det var mulig å se grønnfarge i bjørkene nedover lia mot Fidjastølen. Det hender bjørkene her ikke blir grønne før et godt stykke ut i juni.

At det nærmer seg sommer, er også tydelig på kvelden. Med blå himmel, var det lyst nok til å gå til klokka var ti. Bare for å understreke at det fortsatt er tidlig på våren, så var det snerk på vannene da jeg vandret hjemover dagen etter. Ikke helt nede ved hytta, men oppe i høyden.

Jeg hadde håpet på en morgen, der jeg kunne ta tekoppen ut og sitte i sola med maten. Det varen skikkelig kald vind, og det ble egg og bacon inne. Det merkelige var at vinden løyet i løpet av bare en halv time, og da jeg gikk tilbake var det nærmest vindstille. I tillegg hadde temperaturen steget til over ti grader.

Det ble en fin tur tilbake. Sola skinte, og selv med så vidt frost på natta, hadde snøen minket. Det var ikke helt sommertemperatur, men det gikk fint å gå i bare ullblusen. Merkelig nok ble det en tyngre tur tilbake denne gangen enn forrige gang. Det må ha noe med dagsformen å gjøre.

Rundtur på Høgjæren.

En grei tur, men sola manglet.

Etter to dager i heia, og en langtur fra Sælandsskogen, var jeg ikke helt klar for en lengre tur. To flotte dag i heia og en grei langtur på tre dager var greit. Turen tilbake fra Blåfjellenden gikk i nærmest sommer og sol.

Det var fortsatt turvær denne dagen. Selv om sola YR mente skulle vise seg, var godt gjemt bak skyene, og solskinnet det var snakk om kom ned i dråpeform. Ikke store dråper, eller i store mengder, men nedbør i stede for sol.

Det tok litt tid før jeg fant ut hvor turen skulle gå. Jeg mente det ville passe greit med en litt enkel og kjapp tur. Det var liksom ikke noe som skilte seg ut. Jeg tenkte på turen til Brusanuten, og havnet der etter på Høgjæren. Det ble til at jeg tok mot Tovdalsveien og parkeringsplassen der.

Med dråper på ruta oppover, og mørke skyer,var jeg litt skeptisk til været, men stolte på at YR i hvert fall hadde delvis rett. Det er nesten alltid kaldt på parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Den ligger åpent til, og her oppe er det veldig sjeldent vindstille. Jeg tok på vanter i starten.

Så lenge det ikke er dyr på marka under Kartakalven, går jeg heller opp traktorveien, i stede for den merkede stien. Det sparer noen høydemeter og et minutt. Det virker i hvert fall enklere.

Synesvarden er som regel godt synlig fra hele området. Den ligger oppe i høyden fra stien. Det er lett å se om det er folk ved varden. De viser godt mot horisonten. Denne dagen kunne jeg ikke se folk, men oppe ved restene av varden satt det to i le for trekken.

Nede ved gangveien over myra, stoppet jeg opp for å kikke etter bekkeblommen. Det var grønne blader, men så langt ikke blomster. Det er jo fortsatt litt tidlig for denne planten her oppe litt i høyden.

Nå står ikke Steinkjerringå oppe på en høyde, men den er likevel godt synlig fra store deler av stien mellom Synesvarden og Jolasteinen. Nesten nede kommer stien fra Holmavatn inn, og her var det mye mer folk.

Det er nok turen fra Holmavatn til Steinkjerringå og tilbake, som er mest populær her oppe. Det var stien tilbake mot Holmavatn jeg tok mot denne gangen. Det ville gi en tur på omtrent 12 kilometer. Ikke nettopp en kort, men ganske grei tur.

Mellom Steinkjerringå og Holmavatn er det en del bakker. Denne veien går det heldigvis nedover. Det er litt greiere enn bakker oppover. Nå er det noen høydemeter fra Holmavatn tilbake til Synesvarden. Jeg tok bakkene i rolig og greit tempo...

Selv med noen gode turer i beina, gikk det helt greit å ta en ny tur denne dagen. Jeg kom opp til Synesvarden i bra tempo, og det ble ingen pause før jeg fortsatte nedover bakkene tilbake mot bilen.

Denne dagen var det også andre på vei fra Synesvarden og til parkeringsplassen. Et par med en liten hund. De tok geilen mot bilen, mens jeg gikk traktorveien tilbake. Det tok faktisk mer enn et par minutter før paret kom til bilen der jeg sto og skiftet til tørt tøy.

En tur til Bjursfjellet om Engjavatnet.

En flott men lang tur.

Mens jeg gikk på jobb, var det helt vanlig å gå frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdag, og så ta turen frem og tilbake til Sandvatn på søndagen. Og så nesten det samme neste helg. Det ble til og med en onsdagstur etter hvert.

Nå er det ikke like lett å gjøre tilsvarende utflukter. Jeg skylder selvsagt på at det blir for få hviledager inne imellom alle turdagene. Det er uansett blitt tyngre å gå bare en vei til eller fra Blåfjellenden.

Etter den første turen på beina til hytta i 2025, var jeg egentlig ikke klar for en langtur, som nå er turer på mer en tre timer. Jeg lurte på hva jeg skulle finne på. Hvor skulle jeg ta ut. Det måtte jo bli en tur.

Yr mente det skulle bli helt greit vær. Sol inne i mellom og lite vind. Siden det hadde vært tørt en god stund mente jeg det muligens kunne passe med turen til Ristøl og Lauvlia. Det ble i hvert fall til at jeg tok mot parkeringsplassen i Sælandsskogen.

Det var mange andre som ville på tur denne dagen. Det er ikke ofte jeg ser så pass mange biler på den parkeringsplassen. Det satt en hel gjeng onne ved mølle ruinene, og det luktet stekte pølser.

Som vanlig tok jeg mot Stølsletta og Vindskaret. Oppe i skaret ble det også til at jeg tok oppom Håfjellet. En ekstra bakke var egentlig ganske greit. Nedover mot Bjødnali vurderte jeg dagens tur på ny, og fant ut at det ville passe bedre å ta turen rundt Engjavatnet og oppom Bjursfjellet.

Nå er turen til Bjødnali, rundt Engjavatnet og oppom Bjursfjellet ingen kort tur – for meg. Med turen oppom Håfjellet og så opp til toppen blir det en grei mengde høydemeter. I tillegg blir det omtrent 15 kilometer totalt, og jeg bruker omtrent tre og en halv time. Dette er en langtur.

Siden det etter hvert er blitt fast takst å ta bilde av treet til broderen oppe på Bjødnali, har jeg god kontroll på hvor lenge jeg trenger på turen fra bilen til gårde. Selv om jeg ikke presset på, brukte jeg nøyaktig den vanlige tiden. Det tyder på at formen er på plass.

Selv om turen videre mot «Skogen» går på vei, er det flott natur. Jeg tar alltid en del bilder her, og stopper ofte opp, bare for å se meg rundt. Jeg blir i godt humør av den fine naturen og det er kjekt å være på tur.

Jeg var selvsagt ikke sikker på om det ville bli en tur oppom Bjursfjellet. Det ble i hvertfall ingen pause ved «Skogen» og jeg vandret lett over Skogsånå og videre bortover mot Engjamyra. Under Sulken, går det en sti opp til «Den søta hålå», og uten egentlig å tenke over det, gikk jeg oppover.

En grunn til å gå denne turen nå, var jo for å unngå ungdyra som holder til på sletta i «Den søta hålå». Jeg syntes jeg så dyr i enden av sletta, men siden stien videre oppover mot toppen var klar fortsatte jeg.

Fra «Den søta hålå» og til toppen av Bjursfjellet er det bakke – en virkelig lang bakke. Ikke egentlig bratt før helt oppe ved slutten av den gamle traktorveien. Etter det bratte partiet er det ganske grei bakke videre mot toppen.

På toppen var det denne dagen folk. En familie med en liten i sekk, som hadde kommet opp samme vei som meg, lurte på om det var en annen vei ned til Eikeland. Det gikk en kar ned bakken mot vest, og de spurte om den stien var grei. Jeg har aldri gått der, men den skal være bratt. De tok nedover....

Det var bra forhold øverst. Nede ved Engjavtnet blåste det en kald trekk, oppe på toppen var det omtrent vindstille. Litt merkelig, men slik var været denne dagen.

Fra toppen og ned bakkene og videre mot bilen er det omtrent 6 kilometer. Jeg var mer en halvveis på turen, men hadde et god stykke igjen til jeg kunne hive av meg sekken. Nedover ville jo gå greit. Det er de siste tre kilometerne på vei som kan bli drøye.

Jeg kom meg ned bakken. Dyra jeg hadde sett og tenkt på nedover, var på andre siden av gjerdet. Bakken opp mot Jærbuskaret, som jeg gruet meg litt for, laget ikke problemer, og innover mot Sælandsskogen kunne jeg holde god fart.

Det kunne se ut som jeg jeg taklet en langtur ganske bra. Turen hadde gått unna på den vanlige tiden. Jeg var ikke mer sliten eller stiv enn vanlig. Det hadde vært en kjekk tur.

Påsketur til Blåfjellenden - med fjellsko.

Det var kjekt å komme innover.

Etter 27 påsker, ble det for første gang ikke mulig å komme inn til Blåfjellenden dette året. Det manglet snø. Vi har tidligere hatt år med lite snø, men det har – til nå – alltid vært mulig å komme inn til hytta, selv om det var null snø rundt selve hytta.

Nå viste bilder at det faktisk var så lite snø at det ville være mulig å gå innover – på beina. En skikkelig tidlig start på sommersesongen. Jeg har et år, kommet inn 3. mai på beina. Den gangen med mye is i stede for snø.

Jeg fikk rapport om forholdene innover i starten av april, og hadde selv en «prøvetur» innover. Forholdene var da omtrent som normalt for slutten av mai. Etter en uke med fortsatt mildvær og noe regn, mente jeg det ville være greit å komme innover uten ski.

Det ble mye kikking på værmeldingen.. Yr mente det ville bli bra vær fra skjærtorsdag til 1. påskedag. Jeg gjorde meg klar for en påsketur til Blåfjellenden, selv om det ikke var forhold for ski. Bestyrerinnen mente jeg burde ta med meg mat for to overnattinger, og jeg fikk med meg ekstra brød og pepsi max.

Siden det ikke hadde blitt en tur innover med sengetøy, måtte jeg – heldigvis – utsette den jobben. Det ville antakelig være nok å ta fatt i uansett. Det var jo mer enn 5 måneder siden sist jeg var innover. Jeg satset på støvsuging, rydding og vasking.

Selv om Yr mente det skulle bli bra vær, så var det en sur vind fra nord som møtte meg da jeg gikk innover ganske tidlig på Skjærtorsdag. Jeg fikk bruk for vinterutstyret, som selvsagt var med.

Jeg møtte kjentfolk på veien innover. Det kom to karer imot. Den ene med en stor grein i hånden, og en ødelagt fot. Dette var en kar som hadde vær på hytta sammen med oss en påske for et par år siden. Jeg kunne heldigvis hjelpe mot smertene, med noen små greier.

Det kom flere imot. Det var folk som var på dagstur, og som jeg møtte da de var på vei tilbake. Et par karer hadde stor fart, men likevel tid til en liten prat, midt i bakken over Saftbekktjødnet. Der jeg satset på å kravle gjennom ura, men disse to hadde løpt oppe i fonna over ura.

Jeg kom selvsagt over ura. Det hadde vært noen snøfenner tidligere på turen, men den første tredjedelen var omtrent snøfri. Det var mer snø øverst, og i bakken nedover mot Blåfjellenden var det fenner på de vanlige plassen.

Etter å ha gått innover så tidlig i sesongen som mulig i ganske mange år, vet jeg om noen steder der det kan være lurt å gå utenom stien. Et par plasser valgte jeg å gå rundt, men ned «renna», som jeg ofte bruker første gang jeg går innover i sommersesongen, var ikke mulig. For lite snø.

Det ble en hyggelig kveld på hytta, etter noen timer med jobbing. Morgenen ble skikkelig flott, med blå himmel og sol. Selv om det hadde vært nesten frost på natten, så steg temperaturen fort. Etter noen timer til med jobbing, tok jeg oppover bakken mot Hunnedalen

Sola steikte, og oppover bakken , som lå i le av vinden, ble det varmt. Oppe i høyden var det greit med bluse og mellomlag,og lue, men vantene ble liggende i lomma. Det gikk lettere på tilbakeveien. Det er faktisk mye greiere å gå opp fenner enn nedover.

I ura fant jeg «stien» og egne nødlinger fra tidligere år, og kom fort gjennom. Nedover mot Fossebekken og videre mot Hunnedalen, ble det sommertur. Den siste tredjedelen var jo uten snøfenner, og det var tørt i bakken. Sola skinte, og jeg kunne kjenne varmen av sola i ansiktet.

Turen nedover bakkene mot Hunnedalen, var virkelig kjekk. Det ble en tur av de helt sjeldne. Sol, varme og tørre forhold, og det beste av alt, jeg følte ikke at det var tungt. Jeg håper virkelig at det blir flere slike turer denne sesongen.

Nede ved bilen viste termometeret 15 grader. Jeg var omtrent gjennomvåt av svette. Det var en virkelig flott påsketur.

Kort tur og nye ALFA Impact.

En strandtur.

Etter å ha prøvd de gamle Alfa Impact med nye såler på en litt lengre tur- med et heller vondt resultat, var jeg langt fra sikker på om jeg i det hele tatt burde ta på tur. Muligens ville det ikke skade med en kjapp og lett tur. Bare for å sjekke.

Nå var ikke været det aller beste. Selv om det var nevnt sol i værmeldingen, så var det vind og lav temperatur som holdt meg tilbake. Nå har jeg gått i både vind og med lav temperatur noen ganger før, det står i hvert fall ikke på klærne.

Jeg har hatt liggende et par nye Alfa Impact. Det kan se ut som om disse skoene går ut fra ALFA sitt sortiment, og jeg kjøpte et nytt par. Bare for å være sikker. Disse skoene har ligget klar.

Det paret jeg har brukt i mer enn to år, begynner å bli slitt. Mønsteret på sålen er nesten forsvunnet og hælen har bare omtrent halv høyde. Jeg har lenge tenkt å ta i bruk det nye paret.

Problemet er at nye sko alltid er litt trange i starten. Det har som regel ordnet seg ved at jeg ikke har på mer enn et tynt par med strømper. Med det eldste paret ute av bruk, det neste utslitt, burde jeg tenke på det nyeste paret.

Det kunne være en tanke å kombinere en kjapp tur med å ta i bruk det nye paret med ALFA Impact. Heldigvis har jeg Borestranden like i nærheten. Der er det flatt men stor sett veldig greit å gå. Det ville jo være mulig å snu om skoene – eller beina – ikke var klar for en tur.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å gå mer enn til Fuglingene og tilbake. En tur på snaut 5-6 kilometer. Det ville jo være mulig å fortsette mot Reve havn, å gjøre det til en så pass lang tur at den kom med i loggen – med nød og neppe.

Jeg pakket opp skoene. Fant fram turklær og kjørte ned til Bore. Der var det denne dagen ikke mange andre som ville på tur. Noen er der selvsagt, bikkene må jo luftes.

Nye sko er litt stive, og føles trangere enn gamle inngåtte sko. Jeg kunne godt kjenne at de nye tok litt på samme plass som de gamle med nye såler. Jeg lurte på om det ville bli noe som liknet på tur. Ved Fuglingene fortsatte jeg videre, og etter en stund glemte jeg nesten at jeg hadde på nye sko, og fortsatte bare sørover.

Jeg havnet selvsagt på Reve havn før jeg snudde. Denne gang uten noen pause. Tilbake samme vei som jeg var kommet, men etter hvert fikk jeg vondt. Det var kanten helt øverst på skoeskoen som tok bort i på leggen.

Dette er noe jeg har kjent på nye sko tidligere. Det pleier å rette seg etter bare noen få gangers bruk. På en måte må skoene gås inn, men ikke for annet en å få «åpningen» stor nok. Jeg har nå tre par ALFA Impact, og litt avhengig av om jeg får ny såle på det mellomste paret, så har jeg sko i tre til fem år. Jeg får se hva jeg gjør da.

Det ble en tur som mange andre. Omtrent 9 kilometer. Null bakker, og godt underlag, gjør at farten ble nesten 5 kilometer i timen. Jeg var egentlig godt fornøyd da jeg igjen sto ved bilen.